PÅ SMALAJAG I LEIKANGER

.image

Smalajag eller sauesank. Uansett er det hver høst tid for å hente sauene ned fra fjellet der de fritt har beitet hele sommeren. 

Vi i Sikringsradioen var så heldig å få bli med til Leikanger og fikk oppleve hvordan sauesankingen foregår i praksis, og hvor viktig godt samarbeid er for å lykkes.

 

Sauesanking – også en sosial arena

Etter en drøy times marsj opp i fjellet fredag kveld, kom vi fram til setra i Friksdal der vi traff resten av sankelaget. Her ble det tid til middag og sosialt samvær – før vi stupte i seng i god tid før midnatt.

Lørdag morgen 0800 sto vi klare til avmarsj på tunet utenfor hytta med niste og ekstra skift bak i sekken. Hele veien opp og inn i Friksdal så vi sau på begge sider av dalsidene, men det var først innerst i dalen sankingen kunne starte.

Her inne dannet enden av dalen en naturlig innhegning – og de fleste sauene ville vi finne igjen her og bak oss, selv om noen luringer selvsagt kunne ha sneket seg over til nabodalen i løpet av sommeren.

 

Godt radiosamband er alfa og omega

Her inne i bildeskjønn natur ble flere saueflokker lokalisert, og vi gjennomgikk arbeidsfordelingen på nytt.

De mest erfarne gikk opp i fjellsidene, mens jeg uten peiling ble stående nede ved «Base Camp» som reserve. Radiosambandet ble testet og tatt i bruk, og avtalen var å lytte og sende på kanal; «sank 1».

Hele poenget er å få sauen hjem – eller rettere; heim, og det er ned dalen!

Så for å lykkes, må sankerne snike seg på oversiden av flokkene. I det svært ulendte terrenget med store utspring i fjellet, er det umulig og se sauen hele tiden for hver enkelt sanker.

Sankerne på vestsiden guider sankerne på østsiden, og motsatt. På den måten unngår man å skremme sauen i motsatt retning av heim.

 

Gode hjelpere

I tillegg til erfarne tobeinte sankere, hadde vi med fire firbeinte Border Collier, der to var fullt utlært.

Ved hjelp av lydsignaler ble bikkjene styrt akkurat dit de skulle. Utrolig imponerende å se disse jobbe i lag med eierne – og iveren de utviste.

Meldingene gikk konstant over radiosambandet for å korrigere kurs på bikkjer og folk. Hver hele time kommuniserte vi også med lederen i nabodalens sankelag. Greit å få status, og om de hadde funnet noe av «vår» sau. For å nå over fjellet med sambandet gikk vi på kanal 11 som er en tofrekvent kanal som her sender via basestasjonen på Kjeringafjell. Denne senderen står høyt og fritt og har enorm rekkevidde.

 

Trygghet i fjellet

Gjennom hele sommeren, drar sauebøndene opp hit for å se til at sauen har det bra. De har alltid med litt godsaker som består av en blanding salt og kraftfor. Det trygger sauen i forhold til folk, og en kan avdekke sykdom eller skader.

Disse turene gjøres ofte av sauebøndene enkeltvis – og da er det ekstra trygt å vite at en kan få kontakt med omverdenen via basestasjonen på Kjeringafjell her som det ikke er dekning på mobilen.

Og omverdenen lytter! «Hele» Leikanger lytter! I alle fall de som har sau i fjellet. De lytter spent på om noen av deres savnede sau blir funnet i god behold.

 

Alle setter kursen heim

Etter sju timer i fjellet er mesteparten samlet til rekker av sau på veg heim. De voksne sauene vet hva som skjer, og om kanskje litt motvillig – tusler de i flokk ned dalen.

Vi turister skal også heim – hjem til Oslo og fem timer i bil.

Nå må vi raske på og forsøke komme ned til bilen før sauen. For kommer de først – havner vi bakerst i køen på den smale kjerreveien og blir to timer forsinka.

Og det er ikke godt for byfolk.

 

Dag Omar Kvalvaag

Sikringsradioen

Har du lest disse?

Maren med sikringsradio

EN FIN DAG PÅ JOBB!

I dag ble jeg sendt ut på oppdrag for å teste status på en basestasjon og det takket jeg ikke nei til!